Hva fikk deg til å bli frikjører?
Jeg har alltid lent meg mot filmsiden av sporten, fordi det er der jeg har funnet den største kanalen for kreativiteten og visjonene mine. Nylig tok jeg det hele til et nytt nivå da jeg filmet med 1000skis langt nord i Nuvsvåg. Der lekte jeg med naturens elementer og hindringer, og snøen som dekker dem. Jeg lette etter steder og linjer som har det lille ekstra — den smaken og krydderet som representerer kjørestilen min, det som snakker til meg og får meg til å føle at fjellet vil ha meg der. Det er kunst — i hvert fall for meg.

Hvilket terreng trives du best i og hvorfor?
Jeg merker at jeg blir stadig mer tiltrukket av brattere linjer, og jeg trives skikkelig godt med klipper og eksponert terreng. Triksing har alltid fascinert meg, og er en så stor del av skikjøringen min at jeg naturlig leter etter terreng og elementer som legger til rette for nettopp det. Samtidig er jeg også svak for perfeksjon! Å filme klipp hvor man legger tid og innsats i å fange stilen og følelsen i øyeblikket – akkurat slik man opplevde og forestilte seg det!

Hva gjør Nuvsvåg til et bra sted å kjøre ski for deg?
Veien opp til landsbyen etter at du har kjørt av fergen er et kunstverk i seg selv. Havet viser frem horisonten til høyre, og til venstre må du rulle ned bilvinduet og stikke hodet ut for å se de snødekte tindene over deg. Mest sannsynlig vil du være den eneste bilen på veien hele veien til Nuvsvåg, bortsett fra noen få fastboende som tar fergen tilbake til Øksfjord. Når du ruller inn i Nuvsvåg, blir du møtt av en fjord omgitt av spisse topper i alle retninger og så mange kjørbare linjer at det nesten blir overveldende. Når du først har parkert i innkjørselen ved Arctic Nuvsvåg, kan du høre bølgene slå mot stranden mens du drar skiutstyret gjennom snøen på vei mot hyttene.

Det som trekker meg til Nuvsvåg, er følelsen av å være avskåret fra resten av verden, og samtidig ha tilgang til skikjøring i verdensklasse rett utenfor døra. Når du først er her, finnes det ingenting annet.

Beste minnet fra Nuvsvåg?
Jeg har så mange gode minner fra Nuvsvåg at jeg ikke vet hvor jeg skal begynne. Som da jeg og Andreas (en veldig god venn av meg) ble sittende fast på veien på grunn av et snøskred første gangen vi skulle dit. Per, Magnus, Fien, Alvar, Sander og jeg som lo oss skakke mens vi fantaserte om en drage i doen på hytta under middagen.

– Fulle av adrenalin ned renneformasjonene på Kollaren.
– Å vasse i lårdypt pudder i skogen under Middagsfjellet.
– Å bestige fjelltopper sammen med venner.
– Å kjøpe nyfanget torsk direkte fra fiskebåtene i havna og grille den over åpen ild ved Arctic Nuvsvåg.
– Og å spise middag hjemme hos Rolf og Marianne.

Hva er din oppfatning av Arctic Nuvsvåg og driverne?
Det er altfor mange gode minner fra Nuvsvåg til å velge bare ett. Men det aller beste med Arctic Nuvsvåg er hvor velkommen man føler seg. Det føles som å komme hjem – bare borte hjemmefra. Fra den smidige og hyggelige kommunikasjonen med Odd Magne til de hjertevarme gestene og servicen fra Rolf og Marianne.

Det sterkeste minnet jeg har fra Rolf og Marianne er fra en dag vi hadde vært ute absolutt hele dagen og filmet. Den kvelden ble vi invitert hjem til dem på middag. Vi dro hjem, dusjet og gikk rett til middagsbordet. De serverte torsk fisket rett utenfor, med poteter og smeltet smør. Etter middag viste vi dem noen klipp, bare for å gi et innblikk i hva vi hadde holdt på med i nesten to uker.

Da “forestillingen” var over, husker jeg at Marianne sa noe sånt som: “Jeg venter som regel med å ta et glass vin, eller å legge meg, til jeg ser at dere har kommet dere trygt hjem igjen.” Det fikk meg til å føle meg ekstremt godt tatt vare på. Og det oppsummerer egentlig alle møtene med Arctic Nuvsvåg-gjengen.

Har du møtt noen lokale i området som har bidratt til å gjøre opplevelsen bedre?
Vi har hatt noen helt gull verdige møter med de lokale i området. En fyr ved navn Stein Roger Henriksen laget til og med en egen parkeringsplass til oss langs veien, så vi ikke skulle forstyrre den lokale snøbrøytingen. Unggutta på fiskebåten som sørget for at vi fikk fersk torsk. Og ikke minst Ann-Mari og Ørjan på den lokale butikken. Det første året vi var der åpnet de butikken på selveste påskeaften – bare fordi vi hadde glemt å kjøpe middag. De er virkelig gull!

Uansett hvor fantastisk dette stedet er, eller hvor sterkt jeg ønsker at andre skal få oppleve det: så håper jeg virkelig at det forblir akkurat slik det er nå. Vilt og rått. Noe man ikke lenger finner så lett. Et sted hvor du kan bestige en topp og kjenne på muligheten for at vi kanskje er de første som har vært her om vinteren. Og jeg vet at Odd Magne, Rolf og Marianne forstår dette – og at de deler de samme tankene og følelsene. Når du besøker et sted som dette, er det umulig å overse menneskene og historiene som bor her.